Ruts Bok

Hamilton Smith

Innhold

Forord
Kapittel 1: Rut som fremmed
Kapittel 2: Rut som sanker
Kapittel 3 og 4: Rut som brud

Forord

En spesiell sjarm knytter seg til historien om Rut, og gjør denne lille boken i Bibelen ytterst attraktiv for selv de mest tilfeldige lesere. Det er en kjærlighetshistorie fra svunne dager. Her er sorg og glede, ulydighet og hengivenhet, liv og død sammenvevd. Og endelig fører alt oss til bryllupsdagen og arvingens fødsel. Selve rammen for historien er avslappet, for vi blir ført inn i idylliske scener, hvor vi finner oss i selskap med høstfolk og sankere.

For den kristne, som leser disse hellige sider med Kristus for øye, har historien om Rut imidlertid en dypere interesse og en rikere mening, for i den ser han, som i "alle Skriftene", "det som er skrevet om Ham".

Historisk presenterer Ruts bok viktige ledd i den menneskelige stamtavlen til Herren Jesus. Boken slutter med en kort stamtavle på ti navn med kong David til sist. I det første kapittelet i Det Nye Testamente, har disse ti navn en ærefull plass i stamtavlen til kongenes Konge, bare med den forskjell, at her har Guds Ånd til disse navn knyttet fire kvinner. Og en av dem er den moabittiske Rut. Det er betegnende, at til hver av disse kvinner er det knyttet forfall og skam. Dette viser bare at "der synden ble stor, ble nåden enda større". Slik er Ruts bok en historisk beretning om Guds nåde som 13 hundre år før det skjedde, bestemte hvilken ætt Kongen skulle komme fra. Og ved å gjøre det triumferer den over alle folkets frafall. På den måten blir nåden stor - ved å føre en fremmed fra Moab inn i Kongens ætt.

Det var forfalls- og avmaktsdager blant Guds folk. Likevel viser det seg, at uanfektet av alt forfall, går Gud sin vei for å fullføre sin hensikt å oppreise sin Konge. Ja, mer enn det, Gud bruker de dagers omstendigheter og nettopp folkets forfall for å gjennomføre sitt forsett. Hvem ville tenkt at en hungersnød i Betlehem skulle ha noen forbindelse med Kongens fødsel i Betlehem 13 hundre år senere? Likevel hadde det det, for hungersnøden ble et ledd i kjeden av omstendigheter som brakte moabitterkvinnen Rut inn i Kongens ætt.

For oss, slik vi lever i en tid med enda større forfall og avmakt blant Guds folk, er det en trøst for hjertet og en beroligelse for sinnet, å se at bak all menneskets ansvarsløshet gjennom tidene, utfører Gud sine planer i Kristus slik Han alltid har gjort. Og det gjør Han for å herliggjøre Kristus og for å velsigne sitt folk - jordisk eller himmelsk. Videre, kan ingen fiendemakt og intet forfall blant Hans folk hindre Gud fra å etterfølge sin viljes herlighet: å velsigne. Som i historien om Rut, hvor alt leder hen til bryllupsdagen, så leder alt i Israel hen til opprettelsen av deres forhold til Kristus. Og på samme måte haster også menigheten mot den store Lammets bryllupsdag.

Billedlig framstiller Ruts bok oppfyllelsen av alle Guds løfter til Israel på basis av ene og alene nåde, etter at nasjonen hadde tapt alle krav til velsignelser som var grunnet på deres ansvar. Slik framstår dens slående kontrast til boken foran. Dommernes bok forteller om et stadig økende forfall av mennesket som ender i ytterste mørke og synkende moral. Ruts bok viser Guds nådes gjerninger, til tross for menneskets forfall. Disse gjerninger resulterer i scener av glede og velsignelse.

Bortsett fra dens historiske og billedlige verdi, er historien om Rut også rik på moralsk og åndelig veiledning. Her lærer vi noe om den trofaste og nådige Guds veier med våre sjeler, enten det gjelder å bringe oss ut fra jordlivets mørke til lyset på Guds vei med oss i Kristus, eller Hans gjenopprettende nådes veier når vi er kommet bort fra Ham. Det er hovedsakelig med hensyn til den moralske veiledning at vi vil være opptatt med denne rørende historien.

Kapittel 1: Rut Som Fremmed

"Herren åpner de blindes øyne, Herren oppreiser de nedbøyde, ... Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder Han oppe." (Salme 146,8-9)

Ut av første vers i Ruts bok, forstår vi at boken omtaler hendelser som fant sted "i de dager dommerne styrte". Siste vers i boken foran forteller oss at tiden da dommerne styrte hadde to spesielle karaktertrekk. Først, at "i de dager var der ingen konge i Israel", og dernest, at "hver mann gjorde hva rett var i hans øyne."

Det er virkelig et alvorlig skritt å gi opp sitt kongedømme, med det følger at folket står uten noe regjerende hode eller styrende autoritet. Hvor dette er tilfelle, blir resultatet at hver mann gjør hva rett er i hans egne øyne. Dette fører til at ingenting blir gjort riktig.

Tapet av kongedømme innebærer innføring av demokrati, som fører til at en lar seg beherske av sin egen vilje. Det tilsidesetter alle hemninger, og mennesket hengir seg til liberalisme på alle områder. Ned i denne forfatning var Guds folk sunket i dommernes tid. Også i dag finnes det dessverre på mange måter et lignende lavt nivå blant det bekjennende Guds folk. De samme prinsipper er i virksomhet, og gir de samme resultater. Menneskets egenvilje, som ikke viker for noen hemninger, kvitter seg i større og større grad med autoritetene. Monarkiet viker for folkets vilje. Enhver ønsker å gjøre det som rett er i hans egne øyne. Demokratiet fratar autoritetene deres makt på alle livets områder. Folket ønsker selv å styre i kongen og hans representanters sted. Menneskene vil selv herske i stedet for å ha en herre. Barn vil herske i stedet for foreldre. Resultatet blir at hele denne verdens system forfaller moralsk, og synker hastig ned i ruin og kaos.

Men, dessverre er de samme prinsipper som fører til uorden i verden, i virkeligheten også blant Guds folk, og gir de samme sørgelige resultater. Derfor ser vi at også de er splittet og atspredt. Og disse nedbrytende krefter er fortsatt i virksomhet. Når egenviljen får utfolde seg i praksis, utelukkes Herrens autoritet, og Hodet har tapt Sin ledende funksjon. I likhet med denne verden, gjør den store mengde av kristne, det som rett er i deres egne øyne. Disse prinsipper var i virksomhet allerede på apostelen Paulus' tid. Han måtte advare de hellige mot den fare de var i, ved ikke å holde fast ved Hodet. Han bekjenner med sorg at alle "søker sitt eget, ikke det som hører Kristus til".

I det øyeblikk vi ikke lenger får tilfredsstillet alle våre behov fra Kristus, som er menighetens, Hans legemes hode, i samme øyeblikk ender også vårt virke under Herrens ledelse og Åndens herredømme. Vi begynner da å gjøre det som rett er i våre egne øyne. Det behøver ikke å bety at vi gjør noe som er moralsk galt i verdens øyne. Vi kan til og med være svært aktive og helt oppriktige i vårt arbeid. Men, hvis vi i vårt arbeid overser Herrens bud og Hodets ledelse, blir det simpelthen vår egen vilje som gjør det som rett er i våre egne øyne.

Det sørgelige utfall av denne miserable tilstanden i Israel, er beskrevet i første vers i bokens første kapittel. Det ble "hungersnød i landet". I det land som skulle være overflodens land i denne verden - et land som flyter med melk og honning - var der ikke nok til å imøtekomme Guds folks behov.

Dessverre har den samme ulykke ført med seg et lignende resultat i kristenheten. Ved at kristne mennesker ikke lenger holder fast ved Hodet, og ikke gir Herren Hans plass som autoritet, gjør de hva rett er i deres egne øyne. De danner utallige sekter, som Guds folk på grunn av mangel på åndelig mat, utsulter i. Guds hus som skulle være et overflodshus, er i menneskers hender blitt forvandlet til et sted hvor hungersnøden herjer.

1. Hungersnødens tid blir prøvelsens tid for den enkelte troende. Hungeren setter vår tro på prøve. Elimelek befant seg i et land Herren hadde utpekt for Israel. Tabernakelet var der. Prestene var der. Alteret var der. Men Gud lot det bli hunger i dette land. Den prøvelsen som Elimelek da ble satt på, var hvorvidt han kunne stole på Gud i hungerens dager. Denne mann fra Betlehem bestod dessverre ikke prøven. Han var villig nok til å bo i Guds anviste land, adskilt fra nasjonene omkring, i overflodens tid. Men under hungerens prøvelse forlot han landet.

Slik har det også vært i menighetens historie. Mange nøyde seg med å ha forbindelse med Guds folk og Herrens budskap når tusener ble omvendt, når alle troende var av ett hjerte og én sjel, og når "stor kraft" og "stor nåde" var over alle. Men når de bekjennende kristne begynte å gjøre det som var rett i deres egne øyne, når alle søkte sitt eget, og apostelen satt i fengsel, og evangeliet ikke lenger var høyt skattet, da satte virkelig hungersnøden inn. Og med hungersnøden kom også prøvelsens tid. Og under prøven ble troen hos mange nedbrutt. Paulus måtte si: "alle i Asia vendte seg fra meg", og videre: "de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til".

Heller ikke i våre dager unngår vi hungerens prøvelser. I Sin nåde har Gud igjen opplyst mange om den sanne grunnvoll for Hans folk å komme sammen på. Og mange av dem som ble tiltrukket av ordets tjeneste, har gladelig godtatt atskillelsens vei. Men når prøvelsen kommer, når antallet blir lite, når den timelige avmakt blir åpenbar, når det blir små møter, blir det for ensporet for dem. Avmakten blir en for stor prøve. Striden blir for hard. Under press fra omstendighetene, flykter de fra den plass de er satt, og velger seg selv en posisjon hvor de håper å unnslippe alle prøvelser og få ro for all strid.

Slik var det med Elimelek. Svært betegnende betyr hans navn: "Gud er konge". Kanskje var hans foreldre gudfryktige mennesker som innså at det ikke var noen konge i Israel. Men de ønsket kanskje at Gud skulle være deres sønns konge. Men, som tilfellet dessverre ofte er, blir vi ikke trofaste mot våre navn. Da prøvelsen kom, var han ikke lydig mot Kongen. Dersom Gud er konge, kan Han gi oss hva vi trenger i hungerens dager, så vel som i overflodens tid. Men Elimeleks tro var ikke så høy som den bekjennelsen som lå i hans navn. Han klarte ikke å stå imot trengselen som omstendighetene påførte ham. Det ble til at han vek av fra sin vei. Dessuten vendte også andre seg bort. Helt naturlig fulgte hans hustru og hans to sønner ham.

Etter å ha forlatt Jehovas land, gikk han til et sted han selv hadde utvalgt seg. Og enda verre, etter at han kom til Moabs land, ble han der. Det er lettere å fortsette på en illusjon, enn å forbli på sann grunn. Stedet han velger er betegnende. Landene omkring det lovede land er utvilsomt et bilde på denne verden med de variasjoner den byr på. Egypt representerer verden i sin makts herlighet og nytelse i synd. Og dessuten Satans herredømme som en alltid må underlegge seg i nytelsesjaget. Babylon taler om verden i sin religiøse korrupsjon. Også Moab representerer en spesiell side av verden. Dets åndelige karakter er gitt av profeten Jeremija når han sier: "Moab har levd i ro fra sin ungdom av: det har ligget stille på sin berme og er ikke blitt tappet om fra kar til kar." (Jer.48,11) Moab representerer et rolig liv, hvor en søker en stille tilbaketrukket tilværelse, fri fra alle urovekkende element. Det representerer et liv uten store omveltninger, eller som profeten sier: Det er ikke blitt tappet om fra kar til kar.

Egypt med sin overdådige nytelse, og Babylon med sin korrupte religion lokket ikke Elimelek. Men Moab med sin ro og hvile, hadde en sterk appell som en utvei fra strid og prøvelse. Og fremdeles når det kommer hunger, er Moab den store snare for dem som en gang valgte å bo hvor Guds folk fikk sitt land. Når det kommer hungersnød, vil noen synes veien atskilt fra verden er for smertelig å utholde. Det er en for stor prøve å stadig gå på den vei. De blir fristet til å gi opp den gode troens strid, og å slå seg ned i en eller annen dal i Moab, hvor de ikke blir tappet om fra kar til kar, men hvor de stagnerer i forhold de selv har valgt seg. Men, på samme måte som Elimelek, må vi ofte med smerte høste resultatet av at vi svikter.

Som vi så, ikke bare kom Elimelek, hans hustru og hans to sønner, til Moab, men de "ble der". For Elimelek var det ingen oppreisning. For ham ble Moab dødsskyggens dal. Han søkte å unnslippe døden på grunn av hungersnøden i Judas land. Og så gikk han rett inn i dødens armer i Moabs land. Nettopp det skritt han tok for å unngå døden, brakte ham i døden. Et galt skritt for å unngå vanskeligheter, fører nettopp til de vanskeligheter vi prøver å unnslippe. Derfor! Å søke tilfredsstillelse i denne verden - ja, endatil i noe som moralsk sett ikke er galt - er å søke hvile i noe som døden kan ta fra oss, eller som vi kan bli revet fra ved død. Over de lyseste stundene på jorden hviler dødens skygge. Men Kristus er oppstanden. Døden har ikke mer makt over Ham. Og det er langt bedre å være med Kristus i en hungerstid, enn å være omgitt av denne verdens overflod, i selskap med døden.

Elimelek dør. De sørgelige følgene av hans feiltrinn er ikke begrenset til ham selv. No'omi, hans hustru og hans to sønner fulgte ham til Moab. Begge sønnene inngikk forhold med moabittiske kvinner, i strid med Herrens lov. Ti år går, og døden krever disse to sønner. No'omi som har mistet både mann og to sønner, blir overlatt til seg selv. Hun er barnløs og enke i et fremmed land. Herren har virkelig ribbet henne og brakt henne ut i ensomhet. Men Han har ikke oppgitt henne. Herrens tukt åpner en vei for hennes oppreisning.

2. Om vi i Elimelek ser hvordan mennesket svikter sitt kall, så ser vi i No'omi hvordan det blir oppreist. Ti lange år, borte fra Herrens land, hadde hun søkt fred i Moabs land. Men hun fikk bare sorg. Men til sist hadde Herrens tukt virket, for vi leser at "da brøt hun opp med sine sønnekoner og vendte tilbake fra Moabs land." (Rut 1,6) Hva fikk henne til å vende tilbake? Var det sorgene hun hadde utholdt og tapene hun hadde lidt? Nei! det var det gode budskap om Herrens nåde som dro henne tilbake. Det var fordi "hun hadde hørt ... at Herren hadde sett til Sitt folk og gitt dem brød", at hun brøt opp for å vende tilbake. Sorger kan ikke få oss til å vende tilbake, selv om de kan lære oss hvor bittert det er å komme på avveier. Derved kan de nok gjøre våre hjerter mottagelige for det gode budskap om Herren og Hans nåde til Sitt folk. Det var ikke elendigheten og behovet, det bitre slaveri, skolmene og hungeren i landet langt borte, som fikk den fortapte sønn til å vende hjem. Han husket overfloden i fars hus og omsorgen i fars hjerte. Og det fikk ham til å si: "Jeg vil stå opp og gå til min far". Det var ikke elendigheten i landet langt borte som drev ham tilbake, men omsorgen i fars hjerte som dro ham tilbake. Dette er også tilfelle med No'omi i Moabs land, hvor alt ble tatt fra henne. Hun får fra Juda land høre hva Herren har "gitt" Sitt folk. Og med blikket mot Herren, blir hun løftet over alle sine nederlag, og står opp for å vende tilbake. Som vi av og til synger, er det som "tanken på Jesu kjærlighet løfter våre sørgende hjerter over denne nedtrykte verden".

(... the thoughts of Jesus' love

Lift our poor hearts this weary world above.

J.G. Deck)

Hennes første steg på veien hjem var å bli helt løst fra de sørgelige forbindelsene i Moab. "Hun dro bort fra det sted hun hadde vært." (Rut 1,7) Dette rent praktiske skritt hadde en øyeblikkelig effekt for andre. Hennes to svigerdøtre gikk "med henne". Å tale imot å bosette seg et sted de ikke burde oppholde seg, mens en selv bor der, vil ingen virkning ha på andre. Befinner en selv seg hvor en ikke burde være, må en derfor først selv fjerne seg fra den plass.

Det var det som hendte i No'omis tilfelle. Hun dro av sted, og begge hennes sønnekoner var med henne. De brøt de forbindelser de ikke burde ha, og satte kursen mot deres rette hjem - for de "gikk frem etter vegen for å vende tilbake til Juda land".

3. Dessverre betyr det nødvendigvis ikke, at om en har brutt med urene forbindelser og ser for seg de rette, at det en gjør er ekte hos alle. Av disse tre kvinner representerer No'omi en av de hellige som sviktet, men som er på oppreisningens vei. Rut er et vitnesbyrd om Guds suverene nåde. Noe hun legger for dagen ved sin tro og hengivne kjærlighet. Og Orpa representerer en strålende, men tom bekjenner som aldri vil nå det lovede land.

Både Rut og Orpa forsikret sin hengivenhet til No'omi. Begge sa de ville forlate deres fars land, og begge vendte seg mot Jehovas land. Så sier No'omi til dem: "Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus." (Rut 1,8) De får anledningen til å vende tilbake. Nå vil det vise seg om deres tanker svarer til deres bekjennelse. Hvis deres tanker er i det land de forlot, får de nå muligheten til å vende tilbake. (Heb.11,15) Orpa åpenbarer straks sitt sinn. Hennes hjerte er knyttet til det land hun er født i. Som vi får se, ønsker Rut et "bedre land". Orpa gir en strålende bekjennelse, men bare bekjennelse. Hun blir svært beveget, for hun brast i gråt. (Rut 1,9) Hennes følelser overfor No'omi ble vekket, for hun "kysset sin svigermor." (Rut 1,14) Og hun hadde et fint vitnesbyrd, for hun sa: "Vi vil følge deg tilbake til ditt folk." (Rut 1,10) Det er likevel betegnende at Rut nevner No'omis Gud, mens Orpa bare taler om No'omi og No'omis folk. Men slik gikk det, hennes tårer og hennes kyss til tross: Hun vendte ryggen til No'omi og No'omis Gud og det velsignede land. Hun vendte tilbake til "sitt folk" og "sin gud" og til dødens skyggeland.

4. Legg merke til hvor annerledes Ruts historie er. Hun blir et Guds nådes vitne. Også Rut gjør en god bekjennelse. Også hun uttaler gledelige ord. Også hun var dypt beveget, for på samme måte som Orpa, brast også hun i gråt. Men med Rut er det noe annet. Hos henne finner vi det "som hører til frelse" , tro, kjærlighet og håp. (Heb.6,9-12)

Hos Orpa var det bare et ytre uttrykk for påtatt kjærlighet. Hun kunne kysse og - forlate No'omi, som Judas kunne kysse og - svike Herren ved en senere anledning. Det er aldri virkelig sagt om Rut at hun kysset No'omi. Men selv om det ikke var noe ytre tegn på kjærlighet, så var den like virkelig. Vi leser nemlig at Rut "ville ikke skilles fra henne". (Rut 1,14) Hvis kjærligheten er ekte, kan den ikke gi opp et elsket objekt, og derfor tilføyer Rut: "Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake!"

Videre er hennes tro i samsvar med den kjærlighet hun viser. I troens kraft overvinner hun dragningen til sitt fødeland, sin mors hjem, sitt folk og sin gud. Hun aksepterer pilegrimens vei, for hun sier: "Dit du går, vil jeg gå." Hun velger å være en fremmed, for hun sier: "Hvor du overnatter, vil jeg overnatte." (Dette er hva som egentlig ligger i uttrykket som til norsk er oversatt med: Hvor du blir, vil jeg bli.) Hun identifiserer seg med Guds folk: "Ditt folk er mitt folk." Men først og fremst setter hun sin lit til den sanne Gud. Hun sier ikke bare "Ditt folk er mitt folk", men legger til: "Din Gud er min Gud". Selv ikke døden kan få henne til å vende tilbake, for hun sier: "Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves." I liv og i død identifiserer hun seg fullstendig med No'omi. Hun anerkjenner derfor No'omis folk som sitt folk og No'omis Gud som sin Gud. Og alt dette skjer i en tid hun ikke har annet foran seg enn en gammel utslitt kvinne. Som en har sagt, må hun dele lodd "med No'omi i hennes enkestand, hennes utlendighet og fattigdom".

Ruts valg fortoner seg som dårskap for denne verdens vismenn. Hun forlot det fredelige Moab, hjemmets komfort og det land hun var født i. Hun dro ut, på en ørkenreise som hun ikke visste noe om, til et land hun ikke hadde sett. Hun reiste i følge med en enke som var rammet av fattigdom. Og alt dette synes virkelig å være toppen på dårskap. Men dette er bare begynnelsen på historien. Det er ikke slik den ender. Enda er det ikke sagt noe om hvordan det går henne. Troen tar kanskje de første steg i fattige og ynkelige kår, men får sin fortjente lønn i makt og herlighet. Når historien om Rut begynner, er hun helhjertet identifisert med en gammel ensom enke. Historien slutter med at hun står fram som bruden til den mektige og velstående Boas. Ikke nok med det, hennes navn er også bevart for alle kommende slekter i Herrens ættetavle.

Moses ble i sin tid, med de naturlige fordelene han hadde og med all den herlighet han kunne ønske seg, et glimrende eksempel på samme tro. Han vendte ryggen til nytelsene i synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter. Han vraket verden med dens herlighet for et liv hvor han fant seg å være i en ørken sammen med et fattig og lidende folk. For en dårskap i verdens øyne! Men i hans samtid ville troen sikkert ha sagt: "Det er enda ikke åpenbart hva han skal bli". Troen måtte vente i seksten århundrer før det begynte å bli åpenbart hva han skulle bli. Da får vi se Moses herliggjort på forklarelsens berg sammen med Menneskesønnen. Her får vi et glimt av en herlighet som ikke avtar. Og når Moses endelig går inn i det kommende rikes herlighet sammen med kongenes Konge, vil det bli åpenbart, at den verdens herlighet han gav avkall på, var liten sammenlignet med den av evig verdi som han så fram til.

Det er heller ikke annerledes i våre dager. Troens vei kan kanskje i denne verdens øyne, synes å være toppen av dårskap. Å gi avkall på denne verdens herlighet - og samtidig identifisere seg med et fattig og foraktet Guds folk, gå ut til Kristus utenfor leiren og bære Hans vanære - kan for menneskelig forsand, slik mennesket betrakter det, synes å være ren galskap. Men troen sier fremdeles: Det er enda ikke åpenbaret hva vi skal bli. Troen dømmer og sier: "Vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål". Og troen får sin lønn. Når endelig herlighetens dag rinner, og tro byttes med beskuelse - når den store Lammets bryllupsdag kommer - da vil Hans fattige og foraktede hellige vise seg med Ham, og lik Ham som "bruden, Lammets hustru":

Enn videre, hvis disse ting som hører til frelse - tro, kjærlighet og håp - er i virksomhet, fødes det en ny trang i hjertet. Slik var det med Rut. Hun brydde seg ikke lenger om landet hun forlot. Hun angret ikke, men "var fast i sitt forsett om å gå." Og historien fortsetter også med at "de gikk begge videre til de kom til Betlehem." Godt er det også for oss, om vi er levendegjort ved tro, kjærlighet og håp, at vi kan få glemme det som er bak, og strekke oss ut etter det som er foran og jage mot målet til den seierspris som Gud har kalt oss til i Kristus Jesus.

5. Ganske naturlig slutter denne delen av Ruts historie med hvordan en gjenopprettet sjel blir mottatt. Vi har sett det bitre som følger når en kommer på avveier, og fulgt med i Herrens miskunnelige vei til gjenopprettelse. Nå skal vi se på hvordan en som Herren har gjenopprettet burde bli mottatt blant Herrens folk. Med blikket vendt mot Guds land og Guds folk, kjempet en gjenopprettet hellig og en nyomvendt sjel seg fram "til de kom til Betlehem. Og det hendte, da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld." Dessverre må vi innrømme at der i dag fins små ressurser for oppreisning. Kan ikke det skyldes at der er så liten medlidenhet med dem som er kommet på avveier? Hellige faller, og synden blir dømt, og den som har handlet ille får sin fortjente behandling, men vi kommer lite "i bevegelse for deres skyld". Den som er kommet på avveier finner derfor sjelden tilbake til samfunnet med Guds folk. Verden er full av ulykkelige hjerter og hellige som er på avveier. Og altfor sjelden blir de gjenopprettet, og altfor lite bryr vi oss om dem.

Ingenting vil gjøre oppreisningen av en sjel mer fullstendig enn medlidenhet fra de hellige overfor sjelen. Slik var det i No'omis tilfelle. Den kjærlige mottagelsen hun fikk, åpnet hennes hjerte og lokket fram den vidunderlige bekjennelse som stadfestet hennes gjenopprettelse.

1. Hun innrømmet at uansett hvor langt på avveier hun var kommet, hadde Herren ikke gitt henne opp. Når hun taler om sin tid på avveier, innrømmer hun at "den Allmektige har handlet (el. gjort) ... med meg." Vi kan bryte vår forbindelse med Ham, men Han elsker oss for mye til å bryte Sin forbindelse med oss. Og godt er det at det er slik. Apostelen sier: "Det er for tuktens skyld at dere tåler lidelser; Gud gjør (el. handler) med dere som med sønner. ... Men er dere uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner." (Heb. 12,7.8.)

2. No'omi bekjenner at hvis Herren handler med oss på våre avveier, blir denne behandling svært bitter. Derfor må hun legge til at Herren har gjort det "meget bittert". Det minner også apostelen oss om, at "all tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg." (Heb.12,11)

3. Svært fint tar No'omi all skyld for at hun kom på avveier. Hun sier: "Med fulle hender dro jeg bort." I fortellingen leser vi: "Da dro en mann ... av sted." Men hun beskylder ikke sin mann med ett ord. Hun legger ikke skylden på andre og hun unnskylder ikke seg selv.

4. Når No'omi tar all skyld for at hun gikk på avveier, gir hun samtidig Herren ære for sin gjenopprettelse. Hun kan si at Herren har "latt meg vende tilbake". Jeg dro selv bort, men Herren førte meg tilbake. David kan i samme ånd si: "Han vederkveger (el. bringer tilbake) min sjel." (Salme 23,3) I vår selvtillit og selvtilfredshet tenker vi kanskje at vi kan vende tilbake til Herren, uten at Herren gjenoppretter oss. Herrens bønn for Peter før han falt og Herrens blikk etter at han falt, knuste Peters hjerte og førte til hans gjenopprettelse. Peter fulgte Ham "langt baketter", og Peter falt, men det var Herren som brakte ham tilbake.

5. Dessuten sier No'omi ikke bare, slik det er gjengitt i vår bibel, at Herren har latt meg vende tilbake, men Herren har latt meg vende "hjem". Når Herren fører noen tilbake, fører Han dem til varmen og kjærligheten som finnes innenfor hjemmets sirkel. Når hyrden fant sitt tapte får, bar han det til sitt eget hjem. Det er som om han ville si: "Ingenting uten mitt hjem er godt nok for mitt får."

6. Ikke desto mindre må hun, svært treffende, innrømme at selv om Herren lot henne vende tilbake (el. Hjem), så var det "med tomme hender". Vi har ingen åndelig framgang så lenge vi er på avveier fra Herren. Herren vil nok handle med oss, og ribbe oss for mye som hindrer vår sjels utvikling. Vi må bekjenne med No'omi: "Med fulle hender dro jeg bort, og med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake (el. hjem)." Som det går alle på avveier, må også No'omi lide. Hun blir lykkelig gjenopprettet, og ganske visst kommer hun tilbake til sitt hjem igjen, til Herrens folk og til Herrens land. Men hun fikk aldri sin mann og sine sønner tilbake. De er borte for alltid. Hun søkte fred og ro fra strid og møye; hun fant kun død og tap. Hun kom tilbake med tomme hender.

7. Men om Herren lar oss komme tilbake med tomme hender, så er det til overflod Han fører oss. Så var det for No'omi, for den tid da No'omi kom tilbake var "i begynnelsen" på velsignelsens og gledens høst som ikke får noen ende.

Hvilken trøst for våre hjerter å vite, at om vi kommer til kort i vår medfølelse for hverandre, så er der ingen tilkortkommenhet hos Herren. Om en liten stund vil Herren bringe sine får hjem. Til tross for at de lett kommer på avveier her, vil ikke ett av dem mangle der. I kjærlighetens evige hjem skal vi nyte fylden av himmelens store høst - det vil bli ,,begynnelsen" på en høst av velsignelse og glede som ingen ende vil ta.

Kapittel 2: Rut Som Sanker

"Når dere høster grøden i deres land, så skal du ikke skjære kornet helt ut til den ytterste kant av din åker, og de aks som blir liggende etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp, ... du skal la dem ligge til den fattige og den fremmede. " (3. Mos.19,9 og 10)

Om begynnelsen av Ruts historie - første kapittel i Ruts bok - tegner et bilde av den frelsende nåde, så gir dette avsnitt i kapittel 2 en fremstilling av den opprettholdende nåde. Guds nåde gir oss ikke bare frelse. Etter å ha frelst oss, lærer den oss å leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden. Når vi kommer under nådens tukt, vil vi også gjøre åndelig framgang. Det er denne vekst i nåde, eller åndelig framgang, som er så tiltalende illustrert i dette kapittel.

Det er virkelig en velsignelse for en omvendt ungdom å gjøre en god start ved å ta et avgjort brudd med verden, og å velge troens vei i lag med Guds folk. En god start er likevel ikke nok. Skal vi tilegne oss noe på troens vei, må vi vokse i nåde. Apostelen Peter sier at om dere vil ha en mangfoldig del i "nåde og fred", om dere vil ha del i alt som tjener til liv og gudsfrykt og unnslippe "fordervelsen i verden som kommer av lysten", så oppnås dette bare "idet dere kjenner Gud og Jesus, vår Herre".(2.Pet.1,2-4) Derfor slutter han sitt brev med å formane troende til å "vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus". (2.Pet.3,18)

Selv om de troende i Korint startet godt, var de svært trege i å gjøre åndelig framgang. De ble hindret av verdslighet og denne verdens visdom. Galaterne gjorde en god start, for apostelen sier: "Dere løp godt". Men han må også spørre: "Hvem hindret dere fra å lyde sannheten?" (Gal.5,7) De ble hindret ved lovtrelldom etter å ha kommet under falske lærere. På samme måte synes mange også i dag å få en god start. Og mange gjør inntrykk av å være hengivne kristne. Men, dessverre, i ettertid gjør sjelen liten framgang. De vokser ikke i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus. De faller for fristelsen i verden og blir verdslige, eller kommer under innflytelse av falske lærere og blir lovtreller.

1. Denne del av Ruts bok vil avdekke hemmeligheten med å vokse i nåde. Det er tydelig at Rut blir framstilt som en sanker. I vers 2 sier hun til No'omi: "La meg få gå ut på åkeren og sanke". I vers 17 leser vi: "Så sanket hun", og dessuten i siste vers: "Så holdt hun seg til Boas piker og sanket".

Rut er altså presentert som en sanker. Men hva er det åndelige kjennetegn på sanking? Legg merke til at første kapittel sluttet med å fortelle oss at det da "var i begynnelsen av bygghøsten". No'omi og Rut befant seg midt i overfloden. Men hvor rikelig enn høsten er, hvis den ikke blir samlet inn, vil den ikke bli til noen nytte for den som hungrer. Høstfolket og sankerne må gjøre sitt arbeid, ellers vil de sulte midt i overfloden. Ved å sanke blir Ruts eget behov tilfredsstillet, og dessuten også No'omis - alt på grunn av de rikelige forsyningene som blir stilt til disposisjon av høstens herre.

Kan vi ikke ut av dette si at åndelig sanking framstiller tilegnelsen av de åndelige velsignelsene som Gud har gitt den troende adgang til? I Israels historie gav Gud nasjonen en uavkortet rett til landet som det med stor nøyaktighet var trukket grenser opp for, ikke desto mindre sa Gud: "Hvert sted dere treder på med deres fot, skal høre dere til". De måtte innta det. Derfor kan også Paulus med den største troverdighet si at de troende er velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Men dette hindrer ham ikke fra å be om at det ved Den Hellige Ånd måtte bli virket noe spesielt i deres innvortes menneske, så de kan fatte bredden og lengden og dybden og høyden på alle disse åndelige velsignelser.

Det er vidunderlig å se tilbake til den dag Herren kalte oss til seg, og vi fikk lære at våre synder ble tilgitt, at vi ble beseglet med Den Hellige Ånd, og således gjort skikket til å få del i de helliges arvelodd i lyset. Og selv om det å bli skikket for Herligheten ikke nødvendigvis betinger noen utvikling, så etterlyser apostelen vekst ved kunnskap om Gud. (Kol.1,10) Men - å, hvor dårlige sankere vi likevel har vært! Å, hvor lite vi har inntatt av de uransakelige rikdommer i Kristus!

2. Hvordan kan det ha seg at vi er så dårlige sankere? Er det ikke at sanking krever visse betingelser som vi ikke alltid er villige til å etterkomme? Dette vil en kunne se når vi legger merke til de egenskapene som gjorde Rut til en slik glimrende sanker.

Først viser hun en ydmyk og undergiven ånd. Hun sier til No'omi: "La meg få gå" og så sier hun til tjeneren: "La meg få sanke". Hun handlet ikke uavhengig av de eldre og mer erfarne. Hun foraktet ikke rettledning og rådgivning. Hun led ikke av en egenvilje som førte til at hun gjorde det som rett var i hennes egne øyne. Peter sier: "Likeså skal dere yngre underordne dere under de eldre, og dere alle skal ikle dere ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (1. Pet.5,5) Underkastelse og ydmykhet er knyttet sammen ved Guds Ånd. Et stolt menneske liker ikke å underordne seg noen. En uknekket egenvilje er den største hindring for å vokse i nåde.

For det andre utmerket Rut seg også ved sin flid, slik vi leser i vers 7: "så kom hun og har stått her fra imorges like til nå; hun har bare sittet en liten stund i huset", og også i vers 17 leser vi: "Så sanket hun aks på åkeren like til aftenen". Er det ikke en stor mangel på iver for Guds sak blant de troende? Vi er flittige nok i verdslige saker, mens, dessverre, Herrens sak svært ofte bare får tilfeldige stunder av vårt liv. Er vi ivrige etter å studere Ordet? Er vi ivrige i bønn? Vi unnskylder oss kanskje med at stresset og problemene i livet gir oss bare så liten tid. Men spørsmålet står der likefullt. Hvorledes bruker vi den lille tiden vi har? I Heb.6,11 oppfordrer forfatteren til iver, og legger til: "... forat dere ikke skal bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene." Om vi ønsker å ta del i nytelsene av vår arv, må vi være flittige. Ikke underlig om vi for vår sjel gjør liten framgang, all den stund vi kan finne tid til å lese dagsavisen og denne verdens overfladiske litteratur og likevel ikke kan finne tid til å sanke på de rike åkrene i Guds hellige Ord.

For det tredj var Rut utholdende. Hun var ikke flittig én dag og lat den neste, men hun holdt seg til Boas' "piker" og "sanket aks til både bygghøssten og hvetehøsten var til ende". Dag etter dag sanket hun, til både bygghøsten og hvetehøsten var til ende. De i Berøa ble spesielt rost, ikke bare fordi de gransket skriftene, men fordi de gjorde det daglig. (Ap.gj.17,11) Det er lett å være flittig én dag, men å være flittig dag etter dag krever utholdenhet. Daglig er et hårdt og prøvende ord. La disippelen "ta sitt kors opp hver dag (daglig)" sa Herren. Å vise store anstrengelser for å ofre seg i et eller annnet arbeid som viser igjen er forholdsvis enkelt. Men å stillfarende følge Kristus dag etter dag, er hva vi kan teste oss på. Det er ikke den som starter godt som vinner løpet, men den som holder ut.

Til slutt leser vi at Rut "banket ut det hun hadde sanket." (vers 17) Det er ikke nok å sanke bygg og hvete. Det må også bli banket ut. Sannheten vi sanker, enten ved egen studie eller gjennom andres tjenester, må bli gjenstand for bønn og ettertanke hvis det skal kunne føre til åndelig vekst. Tilegnelse av sannheter alene vil bare føre til at en blir oppblåst. Sannhetene må en erfare i samfunn med Herren, hvis det skal kunne føre til større kjennskap til Herren.

Derfor er betingelsene for sjelen om en skal gjøre åndelig framgang: lydighet, flid, utholdenhet og ettertanke.

Videre. Selv om det er det viktigste hvordan den enkelte sjel ivaretar sine muligheter, så er ikke det alt. Der er også hjelp å hente fra andre som bidrar til åndelig framgang. Dette ser vi ganske slående i de forskjellige personene vi blir kjent med i dette kapittel. No'omi, "pikene", høstfolkene, tjenerne som var satt over høstfolkene og til sist Boas, den mektige og velstående mann, ses alle i en sammenheng med Rut. På forskjellig vis hjelper de henne alle i sankingen. Og de gir oss et bilde på de forskjellige måter som Kristus arbeider på for å stimulere den åndelige vekst i nåde for Sitt folk som Han elsker.

3. No'omi hadde lenge hatt forbindelse med Boas, og er istand til å gi Rut både råd og veiledning. Også idag er der noen som har vandret et langt liv i selskap med Kristus. Og selv om de i likhet med No'omi har feilet, er de likevel på grunn av sine erfaringer istand til å gi råd og veiledning til yngre hellige. No'omi representerer neppe en begavet taler eller lærer, men heller de gamle hellige som vi leser om i det andre kapittel i brevet til Titus. Her møter vi noen som ble et eksempel for andre - "veiledere i det gode" - og som var istand til å gi gode råd til yngre kvinner. I tråd med disse vers setter No'omi ingen hindringer eller vanskeligheter i veien for henne, men sier øyeblikkelig: "Gå du min datter". Hun oppmuntret Rut i dette lykkelige arbeid. Og videre: Når Rut kom tilbake fra sitt arbeid, la hun merke til resultatene av hennes anstrengelser, for vi leser at hun "fikk se det hun hadde sanket". (vers 18) Til slutt informerer hun Rut om Boas, og gir henne kjærlige råd med hensyn til sankingen. (vers 20 og 22) Var det bare flere med No'omis ånd! Da ville der være flere eldre troende som hadde omsorg for de yngre, og som interesserte seg for deres åndelige framgang og tilstand. De ville da også kunne veilede dem til kunnskap om Kristus og gi råd for sankingen.

4. "Pikene" hjalp også til i dette lykkelige sankearbeid. Vi leser om dem i vers 8, 22 og 23. I lag med dem var det at Rut sanket. Taler ikke de billedlig om det vidunderlige fellesskap blant Herrens folk som i så stor grad fremmer åndelig framgang?

Boas advarer Rut slik: "Gå ikke bort og sank aks på noen annen åker og gå heller ikke herfra, men hold deg til mine piker her!" Der er andre åkrer og andre "piker", men de er fremmede for Boas. Enten en er ung eller gammel på troens vei, så gjør en vel i å akte på advarselen fra Boas. Verden har nemlig mange attraktive åkrer, og kan til tider tilby svært behagelig selskap. Men verdens prektige åkrer og verdens innholdsløse selskap er ikke av Kristus. På apostlenes dager bød verden dem bare et fengsel, og ble de satt fri, vendte de tilbake til sitt eget samfunn. Vi må nødvendigvis omgås denne verdens mennesker i forretnings- og dagligliv, men det er ikke i deres krets vi kan nyte noe godt samfunn eller gjøre åndelig framgang. Det kan vi bare oppnå i "vårt eget samfunn" - i Herrens folks samfunn. I kristenhetens første dager resulterte en ubrutt samhørighet blant Guds folk i "stor kraft" og "stor nåde". I Hebreerbrevets 10. kapittel blir vi oppfordret til å "gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke forlater vår egen forsamling, som noen har for skikk, men formaner hverandre, og det så meget mere som dere ser dagen nærme seg. "De hellige er ikke kilden til gode gjerninger, men de helliges samfunn fremelsker sikkert nok kjærlighet og gode gjerninger. Dommen over denne verden nærmer seg , derfor gjør vi vel i å skille oss fra denne verdens selskap, og finne vår gode del i lag med "pikene" hos Boas - i lag med de som er usmittet og som har beholdt sine hvite klær. Jo nærmere dagen er, dess nærmere skulle vi være hverandre.

5. Høstfolket var også i sin tjeneste knyttet til Rut. Vi leser om dem i vers 4, 5-7, 9 og 21. De var Boas' tjenere, og gir oss et levende bilde av de karaktertrekk vi burde finne hos Herrens tjenere som gjør seg til slaver i tjenesten for Guds folk.

Det det først og fremst er behov for hos alle Herrens tjenere, er at Herren kommer nær. Derfor hilser Boas sine høstfolk med disse vidunderlige ord: "Herren være med dere". (vers 4) Og det er i den samme ånd, det vi leser fra evangeliets tid, at "de gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med". (Mark. 16,20)

Dernest måtte der være undergivenhet for tjeneren som var satt over høstfolkene, om arbeidet hos Boas skulle bli til nytte. Vi trenger ikke bare Herren med oss, men også ledelse av Ånden, den guddommelige person som forbilledlig blir beskrevet ved den ikke navngitte tjener. (vers 5)

For det tredje: Høstfolket gikk foran og Rut fulgte etter, som hun bad: "La meg få sanke opp og samle aks mellom kornbåndene etter høstfolket.". Skriften er kjent med at blant Guds folk er der dem som fører an åndelig, - de som har talt Guds ord til oss. Deres tro er vi pålagt å følge. Slike må vi lyde og rette oss etter, for de våker over våre sjeler. (Heb.13,7 og 17)

For det fjerde: De unge menn - tjenerne til Boas - dro opp vann fra brønnene. Det var Ruts privilegium å drikke dette vann, men det var de unge menns ansvar å trekk opp vannet. Ikke alle er kalt eller skikket til å trekke opp vann fra Guds brønner, men alle kan drikke vannet etter det er fylt i kar som passer deres behov. Vannet i brønnene er utenfor manges rekkevidde. Vannet i karet er tilgjengelig for alle . Derfor lyder ordet til Rut: "Gå bort til karene og drikk". Det står om Timoteus: "Tenk på dette" og "lev i dette". Ganske visst er dette å trekke opp vann fra kildene. Men hans "framgang" måtte bli "åpenbar for alle". Dette er vannet i karet som er tilgjengelig for alle. (1.Tim.4,15)

For det femte: For at høstfolkene skulle være duelige i sin tjeneste, fikk de spesiell ledelse fra sin herre. "Boas bød sine tjenere og sa: Også mellom kornbåndene kan hun sanke, og dere skal ikke gjøre henne fortred. Dere skal endog trekke aks ut av kornbåndene til henne og la dem ligge så hun kan sanke dem opp, og dere skal ikke skjenne på henne." (vers 15 og 16) Hvert menneskes spesielle behov krever spesiell ledelse fra Herren. Ikke rart at tjenerne må være i Herrens nærhet om de skal være nyttige tjenere som trekker ut av kornbåndene etter som behovene skifter, og det uten å "gjøre fortred" og uten å "skjenne". I dette, som i alt annet, er Herren vårt fullkomne eksempel. Når på oppstandelsens dag Han sender et budskap som lyder: "Gå bort og si til mine disipler og til Peter ", trekker han da ikke målbevisst ut noen "aks " med uendelig fullkommenhet for å hjelpe et får som er på avveier, uten å "gjøre fortred" og uten å "skjenne"? (Mark. 16,7)

Til sist: Høstfolkene gjør seg ferdige med høsten, for Boas rettleder Rut til å holde seg til hans folk "til de er ferdige med hele min høst", som han sa. (vers 21) Og som det var med tjenerne til Boas,vil det også bli med Herrens tjenere. Apostelen setter nemlig opp det salige håp som bakgrunn for den oppmuntring i tjenesten han gir i 1. Kor. 15,58: "Derfor mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning."

6. Boas` tjener som var satt over høstfolkene hadde også sin plass i forbindelse med Ruts framgang i sankingen. Han er den navnløse som vi lite legger merke til, men som likevel står bak alt på vegne av Boas. Han har overoppsyn med enhver høstkar på markene hos Boas. Videre er det han som setter Rut i kontakt med Boas. Han sier ikke noe krenkende ord til Rut.Men som Boas` stedfortreder oppmuntrer han Rut til å sanke på hans marker. Dette er helt tydelig et slående bilde på den store person - den Hellige Ånd - som er kommet fra den herliggjorte Kristus for å ivareta Kristi interesser i Kristi navn. Han er en som ikke taler om seg selv, - en som verden ikke ser, men som leder hans tjenere, og ved sin barmhjertige virksomhet setter sjelen i kontakt med Kristus. Han er en som er kommet til jord på grunn av Kristi interesser, og som tenker og virker helt i samsvar med Faderen og Sønnen.

7. Til slutt ser vi at Boas representerer Kristus på to måter, - først i sin persons og virksomhets herlighet, og dernest ved sin barmhjertige omsorg for oss individuelt.

I sin person framstår Boas som en "frende" og en "mektig mann". Ordet "frende", er hyppig brukt i Ruts bok, hvor det også er oversatt med "gjenløser". Når vi blir oppmerksom på dette, forstår vi hva som egentlig er en "frendes" oppgave. Frenden eller løseren hadde rett eller makt til å gjenløse sin bror og sin brors arv dersom noen eller noe var kommet i en fremmeds hånd.

Ved fallet mistet mennesket alle rettigheter til all jordisk arv, og kom selv under fiendens makt. Og som en skyldig synder, er det henvist til død og dom. Det har ikke makt til å gjenløse hverken seg selv eller jorden fra syndens velde, døden eller Satan. Det trenger en gjenløser - en som har både rett og makt til å gjenløse. Kristus er den store Gjenløser. Det var Han Boas var et bilde på. Han gjenløste oss ved betaling og ved makt. Prisen Han betalte var sitt eget liv som han gav for oss. "For dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt ..., men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam." Videre gjenløste Han ved makt, for ikke bare ble hans blod utgytt, men ved oppstandelse tilintetgjorde Han dødens og dødsrikets makt. Etter at vi er gjenløst ved blod, venter vi på å bli gjenløst ved makt, når han frir oss fra disse dødelige legemer og forvandler våre fornedrelseslegemer så de blir like med Hans herlighetslegeme etter den kraft hvormed Han kan underlegge seg alle ting. Til sist får vi arven - en rikdom Han har kjøpt - som Han vil gjenløse fra syndens, dødens og Satans makt. Denne arv skal vi nyte forenet med Kristus, og til pris for Hans herlighet. (Ef.1,14)

8. Videre har vi i Boas ikke bare et forbilde på vår store Gjenløsers herlighet, men også en vidunderlig åpenbaring av Herrens veier i nåde med oss hver især. Det er vårt privilegium ikke bare å lære sannheten om Hans person og virke, men også å erfare hans veier i nåde som Han fører oss inn på ved kunnskapen om seg. Måtte alle troende i sin sjel etterstrebe et mer Kristus-hengitt liv sammen med Ham i det skjulte - et liv en ikke kan si så mye om til andre - et liv bare for Kristus og sjelen - et liv som ingen utenfor får del i.

Slike personlige erfaringer overfor sjelen har vi et bilde på i beretningen om hvordan den velstående Boas opptrådte overfor den fremmede Rut.

Nåde og sannhet er to betegnende karaktertrekk ved disse erfaringer. Det minner oss om Ham som kom med nåde og sannhet. I vår svakhet kan vi vise nåde på bekostning av sannheten, eller stå på sannheten på bekostning av nåde. Til Kristus knytter det seg uuttømmelige nådesord i skjønn forening med sannhet.

Med gripende barmhjertighet setter han hele sin rikdom til disposisjon for den fremmede moabitten, - en som ifølge lovens bokstav ikke skulle være med i Herrens menighet. (5. Mos. 23,3) Hans marker, hans "piker", hans unge menn, hans kilder,hans korn, - alt er til disposisjon for Rut. Hun kan være ute på marken, holde seg i lag med "pikene", sanke etter de unge menn eller drikke av hans kilder. Han nevner ikke hennes opphav, at hun er fremmed eller hennes fattigdom. Han uttaler ingen hånsord om fortiden, ingen trusler om framtiden eller krever noe vederlag for sin gavmildhet. Alt ble henne gitt i suveren og fri nåde. Det er heller ikke annerledes når Kristus møter syndere som oss. Nåden setter himmelens ypperste gaver til disposisjon for en syndig kvinne ved Sykars brønn. Nåden rådet over fisken i havet for en syndig mann som Peter. Og nåden åpner Guds paradis for en døende røver. På samme måte har nåden også velsignet oss med alle de uransakelige rikdommene i Kristus. Disse velsignelser er gitt oss uten penger og uten betaling.

Men, som vi vel vet, svekkes ikke sannhetens glans av nådens mangfoldighet. Tvert om er det nåden som avdekker sannheten. Boas har ikke behov for å minne den fremmede om hennes ynkelige opphav. Hun erkjenner selv sannheten. Hun faller på sitt ansikt foran Boas, og på den måte så å si utsletter seg selv i erkjennelse av hvor stor han er - han som hun var kommet nær og som hun hadde alle sine velsignelser fra. Hun står igjen med spørsmålet: "Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne?" Det var jo ikke noe i henne som fortjente en slik nåde. Og hun innrømmer at hun av naturen ikke har noe krav overfor Boas, for hennes bekjennelse er: "Jeg er en fremmed". Innenfor rekkevidden av barmhjertigheten hos Boas gir hun ham hans rette plass, og hun inntar sin rette plass. Det minner oss om et annet glimrende eksempel på nådens og sannhetens vei fra vår Herres dager.

Når nåden her forteller en fattig synder om det levende vann som en fri gave som veller fram til evig liv, vil den også åpenbare sannheten om henne selv. Den Herre Jesu ord: "Gå avsted og kall på din mann" var sannheten som sa henne alt hun hadde gjort. Og de neste ord: "og kom så hit" var nåden som ønsket henne velkommen til all den kjærlighet som bor i Guds hjerte. Sannheten åpenbarte hennes hjertes usselhet. Men nåden åpenbarte for hennes hjerte at om alt hva hun hadde gjort var kjent, kunne Han likevel ønske henne velkommen til seg.

Og så også ved en annen anledning og med en annen kvinne, en som i likhet med Rut var en fremmed - en kananeisk kvinne - ,ser vi hvordan nådens og sannhetens veier blir åpenbart. Disiplene ville ha løftet sannheten opp på bekostning av nåde. De sa:"Skill deg av med henne!" Men Herren ville ikke det, og likevel vil han ikke dele ut nåde på bekostning av sannheten. Men Hans samvær med henne resulterer i at hun selv bekjenner sannheten om seg selv slik: "Det er sant, Herre! for de små hunder eter jo de smulene som faller fra deres herres bord." Hun erkjenner sannheten at hun bare er en hund. Men hun ser Herrens nåde som ikke ville nekte en hund noen smuler. Herrens nåde leder henne til å erkjenne sannheten om seg selv. Og hun får troens lønn, for Herren sier:"Kvinne! din tro er stor; deg skje som du vil". (Matt. 15,21-28)

Det var virkelig en velsignet stund i vårt liv da vi var alene i Herrens nærhet og så hvor ynkelige våre hjerter ble ved at Han med sitt nådige hjertelag var oss nær. I slike stunder lærer en at det , uansett hvor ynkelige våre hjerter måtte være, er nåde nok i Hans hjerte. Slik var det Boas trøstet Ruts hjerte. Hun har erkjent sannheten slik: "Jeg er en fremmed", og Boas synes å si hun ikke kan fortelle ham noe han ikke vet om: "Det er blitt meg fortalt alt hva du har gjort." (vers 11) Der er ikke noen nølende frykt tilbake i hennes sinn om at noe fra fortiden en vakker dag skal åpenbare et eller annet for Boas som vil føre til at hans barmhjertige gaver noen gang ville blitt tatt tilbake. Frigjort kan hun si: "Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenerinne." Ingen ting rører, vinner eller trøster hjertet mer enn i Herrens nærhet å lære Ham å kjenne - Han som vet alt og likevel elsker meg.

9. Denne delen av Ruts historie er likevel ikke slutt med dette. Boas har vist sin nåde. Sannheten er erkjent av Rut. Og dette har virkelig gitt fred i samvittigheten og glede i hjertet. Men dette er ikke alt. Boas er ikke tilfreds med å bedre Ruts situasjon, for så å forlate henne etter å ha fylt hennes hjerte med takknemlighet. Selv om hennes hjerte ville være tilfreds med det, ville ikke hans hjerte være det. Om hun ikke forventet noen ytterligere velsignelser, så hadde han mer å gi. Boas ville ikke være tilfreds uten i selskap med henne som eide det hjerte han hadde lagt sin elsk på. Derfor sier han; "Kom hit". Er det i grunnen ikke slik Herren praktiserer sin omgang med oss? Når Han fjerner vår frykt, taler til vårt hjerte og vinner vår kjærlighet, er det for å ha oss i sin nærhet. Kjærligheten er ikke tilfreds uten i selskap med den som blir elsket. Det var derfor Han døde, for at vi enten vi våker eller sover skal leve sammen med Ham.Lykkelige er vi om også vi hører og gir akt på de salige ord: Kom hit.

På den måten kom Rut til å slå seg ned i selskap med folk hun tidligere ikke kjente. Men, om hun slo seg ned "ved siden av høstfolkene" , så var det i selskap med Boas, for vi leser: "Han rakte henne ristet korn".Lykkelige er vi om vi setter oss sammen med Herrens folk i visshet om at Herren selv er nær. Da kan vi virkelig mette oss av kornet i landet. Da skal vi som Rut bli "mett" og også ha noe til "overs". (vers 14) Våre sjeler blir mettet i Hans nærhet, våre hjerter blir tilfredsstillet i overfloden og er derfor i stand til å dele med andre.

Kapittel 3 og 4: Ruth Som Brud

"Herren din Gud er i din midte, en kjempe som frelser; Han fryder seg over deg med glede. Han tier i sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryderop." (Sef. 3,17)

Sankingen var, som vi har sett, hovedtanken i det andre kapittel av Ruts bok. Temaet for de to siste kapitlene er hvile - eller som Norsk Bibel oversetter det: å "ha det godt". I det første vers av kapittel 3 blir ordet brukt i forbindelse med Rut: "Min datter! Jeg vil prøve og la deg få et hjem, så du kan ha det godt". I kapittelets siste vers blir det brukt i forbindelse med Boas: "Den mann hviler ikke før han får saken avgjort, og det ennå i dag".

I disse fire kapitlene i Ruts bok er her utvilsomt en velordnet rekke i presentasjonen av sannhetene.

I kapittel 1 ser vi hos Rut troen, kjærligheten og hengivenheten til en nyomvendt sjel.

I kapittel 2 gir hun et bilde av hvordan en vokser i nåde og således gjør åndelig fremgang.

I kapittel 3 ser vi hvordan Rut søker hvile for sitt hjerte - det eneste som kan tilfredstille en troende.

I kapittel 4 slutter historien om Rut med at hun når hvilen. Det viser oss hvordan Guds hvile oppnås for Kristus og den troende.

1. Selv om det er en lykke å sanke på Boas' marker, og å motta velsignelser fra hans hånd, kan det aldri gi fullkommen hvile og tilfredsstillelse i hjertet hverken for Boas eller Rut. Ingenting vil gi hjertet ro, bortsett fra det å eie den som blir elsket. I kapittel 3 ser vi derfor at Rut søker å nå Boas, og Boas arbeider for å eie Rut. Kjærligheten blir aldri tilfreds med gaver, om de enn er vidunderlige. Den må ha giveren.

Tidligere hadde Boas vist stor nåde overfor Rut. Han hadde gitt sine marker, sitt korn, sine "piker" og sine unge menn til hennes disposisjon. Han hadde gitt henne vann fra sine kilder, ristet korn fra sitt bord og hadde med hensikt latt noen håndfulle med aks bli trukket ut av kornbåndene for henne. Alle disse velsignelser hadde imidlertid ikke tilfredsstillet hennes hjerte. Det hadde riktig nok vunnet hennes fortrolighet og fremkalt hennes følelser. Men straks følelsene er fremkalt, kan ingenting uten å eie den personen som har skapt dem, gjøre hjertet tilfreds. Det er like sant enten det gjelder guddommelige eller menneskelige forhold. Nåden og gavene som Boas brukte for å vekke Ruts følelser, kunne ikke i seg selv gi tilfredshet. Det er å eie den som velsigner oss - ikke velsignelsene - som gir tilfredsstillelse i hjertet.

Dette er også tilfellet i Herrens veier med de troende. Han omgås oss på en slik måte at vi blir klar over at Han er langt større enn alle velsignelsene Han gir. Det er en lykke for oss når vi lærer at velsignelsene i seg selv ikke gir tilfredsstillelse i hjertet.

Var ikke det den store lekse i det femte kapittel hos Lukas som Peter måtte lære? Herren gav Peter en stor, timelig velsignelse. Han gav ham den største fiskefangst han noensinne hadde fått. Det var en velsignelse større enn garnets og båtens kapasitet. Og akkurat i denne velsignelsen åpenbarte Herren seg slik for Peter at han vurderte Herren større enn velsignelsen Han hadde gitt. Umiddelbart etter leser vi at han "forlot alt og fulgte Ham". Hva! forlot han fisken som Herren hadde gitt ham? Ja, han forlot alt - garn, båter og fisk - og fulgte Ham. Hvis det noen gang var en fiskefangst Peter hadde rett til å beholde, så måtte det være fangsten Herren hadde gitt ham. Men han lot velsignelsen gå til fordel for Velsigneren.

Så var det også med en annen nedtrykt troende, Maria Magdalena. Hun hadde vært fullstendig i djevelens makt, for Herren hadde drevet ut av henne sju demoner. Hun var blitt storlig velsignet, men hennes hjerte var blitt vunnet for Ham som velsignet henne. Derfor stod hun og gråt ved den tomme grav etter at disiplene gikk avsted til "deres hjem". Velsignelser var ikke tilstrekkelig for Maria. Hun kunne ikke finne noen hvile i denne verden uten Kristus. Sammen med Ham var hun lykkelig. Uten Ham var hun ribbet.

På samme måte åpenbarte Herren seg for den mann som en gang var en spotter av Kristus og en forfølger av de hellige. Nåden innhentet ham og velsignet ham på en slik måte at Kristus ble større for ham enn alle velsignelsene som Kristus kunne gi. Hans ønske er uttrykt i ordene: "at jeg må kjenne Ham", og videre: "så jeg kan vinne Kristus". Han er ikke tilfreds med å kjenne alle velsignelser som Kristus hadde gitt ham adgang til. Han ønsket å kjenne Ham som gav velsignelsene. Han er ikke tilfreds med bare å vinne himmelen til sist. Men han må kjenne Ham som hadde gitt ham visshet om å nå himmelen.

Å, hvor sene vi dessverre er til å lære at Kristus, og bare Kristus, kan tilfredsstille hjertets begjær. Av og til søker vi hvile i våre åndelige velsignelser. Våre anstrengelser blir begrenset til å blankpolere gleden fra vår omvendelse og de følbare velsignelser vi har mottatt. Men om det er aldri så rett å glede seg over frelsen, så er alle slike anstrengelser dømt til ikke å innfri forventningene. Vi kan ikke, og Gud har aldri ment at vi skulle nyte velsignelsene isolert fra Velsigneren. Enhver velsignelse vi har fått, har vi fått i Kristus og kan bare nytes sammen med Kristus.

Andre søker tilfredsstilelse i tjenestens travle sirkel. Jeg skulle ønske at vi alle var engasjert i Herrens tjeneste. Men om vi engasjerer oss i det for å finne hvile, vil vi måtte gjøre samme erfaring som Marta. Vi finner ikke hvile, men blir som Marta "opptatt", eller som det også kan oversettes "distrahert", - ute av stand til å samle tankene. Tjeneste er vel og bra, men kan ikke tilfredsstille hjertet.

Atter andre søker en forbigående tilfredsstillelse i denne verdens forgjengelige ting, for bare å oppdage at jo mer vi omgir oss med, dess mer får vi behov for. Men hvile for hjertet finner vi ikke. Det er rett som profeten sier: "Stå opp og dra bort! For her er ikke deres hvilested, for deres urenhets skyld" (Mika 2,10). Vi gjentar at bare Kristus kan tilfredsstille hjertet.

Således er vi av en eller annen grunn tvunget til å innrømme at som kristne kjenner vi bare lite til hjertets tilfredshet. Alle sanne kristne er rett nok frelst. Noe ganske annet er det å være tilfreds. Etter at vi ved Kristi verk er blitt frelst, kan vi alene i Kristi person finne tilfredsstillelse. I den grad vi nyter samfunnet med Kristus, vil vi også kunne finne hvile og tilfresstillelse. Fullkommen tilfreds blir vi først når den store dag gryr om hvilken det heter: "Lammets bryllup er kommet og Hans brud har gjort seg rede". Denne store sannhet blir som en hemmelighet presentert for oss i slutten av den vidunderlige historien om Rut. De første kapitler forteller oss i bilder hvordan kjærligheten overfor Kristus blir vekket. De to siste kapitler har til hensikt å fortelle oss hvordan kjærligheten blir tilfredsstillet.

2. La oss først merke oss veiledningen som Rut får fra No'omi (v. 1-5). Rut lærer hemmeligheten til hvile for at hun skal ha det godt. Først lar No'omi hennes tanker være opptatt med Boas ved at hun forteller henne hvem han er og hva han gjør. Hun sier: "Boas ... er jo vår frende". Det er som om hun sier: "Han er vår, og vi er i vår rett til å kalle ham vår". Også vi kan si at Kristus er vår. Var det ikke derfor Han kom i kjød og vandret imellom oss, døde for oss og etter oppstandelsen kalte oss brødre? Han kan si til Maria: "Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Fader og deres Fader, og til min Gud og deres Gud".

No'omi forteller videre til Rut hva han gjør: "Han kaster i natt sitt bygg på treskeplassen". Og om vi skal si det på denne måten, så har vår frende, vår Boas igjennom hele denne lange natt vært opptatt med å kaste sitt bygg. Herren Jesus er i dag ikke opptatt med agnene. En dag i framtiden vil Han i dom ta seg av agnene. Men i denne stund er Han opptatt av sine egne. "Han kaster sitt bygg". Med andre ord helliger Han menigheten, for å fremstille menigheten for seg uten plett eller rynke eller noe sådant. I det himmelske er Herren nå beskjeftiget for sine egne med en kommende dag for øyet.

Etter å ha minnet Rut om hennes rett til Boas, går No'omi videre ved å lære henne hvordan hun bør forholde seg for å passe i selskap med Boas. Når vi forstår at vi er Kristi frender - at vi tilhører Han, og Han er for oss - vil vi ganske sikkert også ha vår lyst i Hans selskap. Det å være oss bevisst Hans nærhet, gjør det imidlertid nødvendig for vår sjel å etterfølge den rettledning som No'omi gav Rut da hun sa: "Nå skal du tvette deg og salve deg og ta dine klær på."

Det første hun måtte gjøre, å "tvette" seg, bringer våre tanker til fotvaskingen i Joh.13. Johannes måtte først få vasket sine føtter før han kunne lene seg til Jesu bryst. Fotvasking må komme forut for hjertets hvile. Herren måtte si til Peter: "Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg." Del i Ham har vi ved hans verk, men for å ha del med Ham - å nyte samfunnet med Ham i det hjem hvor Han er gått inn - må vi få vasket våre føtter. Og når det gjelder dette, er vi dessverre ofte likegyldige. Vi tillater fordervede verdslige innflytelser å snike seg inn og dra vår kjærlighet ned til de jordiske ting. Neglisjerer vi fotvasking, tiltar fordervelsen inntil vårt sinn og vår tanke blir så sløvet, og våre følelser så avstumpet, at samfunnet med Kristus blir noe fremmed og ukjent. La oss akte på Herrens advarende ord: "Om dere kjenner disse ting, salige er dere om dere gjør etter dem." Det ville ikke være tilstrekkelig for Rut å akseptere å lære å vaske seg. Hun må også utføre det. På samme måte ligger det gode i Joh.13 ikke i å kjenne sannheten, men å praktisere den.

Men der er også flere behov. Etter å ha vasket seg, må Rut også salve seg. Det er ikke nok å rense sinnet fra fordervende innflytelser. Vi bør også huske apostelens formaning: "Alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er - gi akt på det!" Ved å vaske seg, blir en ikke rikere. Det fjerner urenheten. Ved å salve seg, tilfører en noe positivt. Det etterlater en behagelig duft. Vi har ikke bare behov for å rense våre hjerter fra bedervende innflytelser, men vi har i tillegg behov for å være opptatt med det som hører Kristus til, for at der ved oss kan være en duft av Kristus, som det sømmer seg for dem som er i selskap med Ham.

Etter salvingen sier No'omi: "Ta dine klær på deg." Taler ikke dette om det fine lin som er de helliges rettferdige gjerninger? Om vers 8 i Filippenserbrevet 4 taler om salvingen, gir ikke da de følgende vers oss et bilde som svarer til klærne - den praktiske rettferdighet? Der sier apostelen: "Det som dere har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det." Nøkkelordet i Fil.4,8 er "gjør". Om vi hadde en dypere fornemmelse av Kristi kjærlighet, skulle vi da ikke med desto større iver attrå Hans selskap og den spesielle atmosfære i Hans nærhet? Og slike begjær skulle igjen føre til at vi i enda større grad kunne bli bevart fra urene innflytelser i tanker og lyster, i tale og ferd. På den måten blir vi engasjert i det som hører Kristus til.

Etter at Rut ble gjort skikket til å være i Boas' nærhet, er hennes hensikt klar. Hun akter å legge seg ved Boas føtter og lytte til hans ord, for No'omi sier: "så vil han selv si deg hva du skal gjøre." Fører ikke dette våre tanker til den vidunderlige scene i Betania som er beskrevet i Luk.10? Her leser vi om Maria at hun "satte seg ved Jesu føtter og hørte på Hans ord". Er ikke dette en sjelden foreteelse i dag? I livets travle mas blir det liten tid til å være sammen med Herren for å lytte til Hans ord. Ikke desto mindre sier Herren at det er det eneste "nødvendige". Måtte vi høre Herrens røst gjennom No'omi og svare som Rut: "jeg skal gjøre alt det du sier." Etter så å ha "tvettet" og "salvet" oss, kan vi sitte i Hans nærhet og høre Hans ord.

3. Når vi kommer til det punkt hvor Rut blir liggende ved Boas' føtter, blir historien naturligvis sentrert mer om hva Boas foretar seg. Han arbeider for å tilfredsstille de begjær som hans kjærlighet og barmhjertighet hadde skapt. Men han vil også arbeide for å tilfredsstille sitt eget hjerte. Alt dette setter foran oss den langt dypere hemmelighet om Kristus og Hans attrå etter sin menighet. Ingenting vil tilfredsstille Hans hjerte, uten at Han fikk sine hellige med seg og gjort lik seg. Hans kjærlighet må ha kontakt med dem Han elsker.Vi når himmelen fordi kjærligheten ønsker å ha oss der. Det tilfredsstiller ikke Faderens hjerte å ta fillene fra den fortapte sønn og imøtekomme hans behov. Han ønsker å ha ham i sitt selskap, gjort skikket for sin nærhet med den beste kledning, med sko på hans føtter og ring på hans hånd. Det tilfredsstiller heller ikke Kristus bare å fri oss fra dom og rense oss fra våre synder. Han må også ha oss med seg og gjort lik seg.

Det var med det for øyet Han samlet sjeler om seg, da Han gikk gjennom denne verden. For da Han kalte de tolv, var det først av alt fordi de skulle være "med Ham". (Mark. 3,14)

Det var dette Han bad om da Han sa: "Fader! Jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som Du har gitt meg, være hos meg."

Det var derfor Han døde, for at vi enten vi våker eller sover skal leve sammen med Ham. " (1 Tes. 5,10)

Det er med dette for øyet Han tjener sitt folk i dag når Han vasker våre føtter for at vi skal ha del med Ham.

Det er dette Han ser fram til når Han lar en av sine hellige sovne inn, for å fare herfra og være "med Kristus".

Og når til sist Herren kommer i skyene for å kalle oss hjem, er det for å ta oss til seg, for at vi skal være der hvor Han er, og for at vi "alltid skal være med Herren".

Den velsignede sannhet vi lærer ved Hans føtter, er derfor ikke bare at vi attrår Ham, men at Han attrår oss. Det er ikke å undres over at vi attrår Ham, men det blir en evigvarende undring over at Han attrår oss. Ved Hans føtter lærte Maria at Han kunne unnvære vår tjeneste, men Han kan ikke unnvære oss "Jeg hører min elskede til, og til meg står Hans attrå"er den store og vidunderlige sannhet vi lærer ved Hans føtter. På samme måte gir også Rut oss denne store sannhet, for ved Boas' føtter lærte hun ikke bare at hun attrådde Boas, men at Boas attrådde henne. Og når hun har lært dette, kan hun holde seg "i ro" og vente til Boas får avgjort saken. (v. 18).

4. Det er i høyeste grad betegnende å se hvordan Boas lar både sitt og Ruts hjerte hvile trygt med tilfredshet. Vi ser hva han gjør i lag med Rut etter det han har gjort for Rut. I kapittel 2 vinner han hennes kjærlighet. I kapittel 3 betror han henne sitt hjertes innerste som en respons på den kjærlighet han har vunnet.

Først. Fordi hun ikke har villet gå til noen annen, blir denne velsignelsen hennes: "Velsignet være du". (v. 10) Dernest tar han all frykt fra hennes hjerte idet han sier: "vær nå ikke redd" (v. 11) Så blir hun forsikret om at alle hindringer for ham til å fullføre det han har satt seg fore, skal overvinnes. (12-13) I mellomtiden gir han henne rikelig av alt hun har behov for, Han gir henne seks mål bygg. Når hun ved eget strev søkte velsignelse, ble resultatet ett mål - eller en efa - bygg. (Kap. 2,17) Når hennes lengsler blir rettet mot personen Boas, får hun "seks mål bygg". Men fremdeles er det bare "seks", ikke sju - fullkommenhetens tall. Ingen som helst mengde bygg kan gi fullkommen tilfredsstillelse.

Slik er det Herren omgås sine i dag. Er det ikke en spesiell velsignelse for dem som har lært den store hemmeligheten, at Herren vil ha oss for seg selv? Jager ikke det all redsel bort? Og gir det oss ikke en hellig tillit til Herren? Og skaper det ikke visshet i våre hjerter, om at ingen hindring kan bli stående når Han skal fullføre hva Han har tenkt for oss? I mellomtiden imøtekommer Han alle våre behov, og gjør oss således, på samme vis som Rut, i stand til å holde oss "i ro", i visshet om at Han ikke vil unne seg hvile, før Han har fullført det Han har begynt på. "Han som begynte en god gjerning i dere, vil også fullføre den inntil Jesu Kristi dag." (Fil. 1,6)

5. Av siste kapittel lærer vi hvordan Boas arbeidet for Rut. Rut hadde ingen del i dette arbeidet. Boas ses alene når han "går opp til byporten". (v.1) Det var ved portene at dommene ble avsagt. Rettsprinsippene må følges for at Rut kan bli velsignet, og Boas' hensikt bli nådd. I porten imøtegår og klarerer Boas ethvert spørsmål som kan bli reist. Det blir kalt fram ti vitner. De blir bedt om å sette seg, for så å si å gi til kjenne at de ikke foretar seg noe, uten det å være vitne til at den primære "løser" ikke var i stand til å løskjøpe. Samtidig skulle de være vitne på at hans rettigheter og krav er blitt registrert og imøtekommet. Er ikke dette, for oss et bilde av vår store Forløsers mektige verk, da Han gikk alene "opp til byporten" - til retterstedet? Der på korset klarerte Han alle spørsmål imellom den troende og Gud. Der ble også lovens, for oss nytteløse hensikt, fullkomment demonstrert, mens den samtidig fikk sine rettmessige krav innfridd.

Slik blir enhver hindring tatt bort. Bryllupsdagen er kommet og vi leser: "Så tok Boas Rut hjem til seg, og hun ble hans hustru." "Og alt folket som var i porten, og de eldste sa: "Ja, det er vi vitner på." De var vitne til Ruts velsignelse, men de tilskrev makt og berømmelse til Boas: "Gid du må bli en mektig mann i Efrata og få deg et navn i Betlehem." (Eng. overs.)

På en høyst velsignet måte får vi her, i slutten av Ruts historie, et forbilde på den store dag som venter menigheten, og som vi stunder etter. Da blir vi forent med Kristus. Det er om den dagen vi leser: "Lammets bryllup er kommet, og Hans brud har gjort seg rede." Når profeten Johannes betrakter dette overveldende syn, hører han også som om det var røster fra "folket som var i porten, og de eldste", selv om lovprisningen nå har vokst til en mektig sang med uendelig styrke. Johannes hørte nemlig liksom en lyd av en stor skare og som lyd av mange vann og lyd av tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren den allmektige, er blitt konge! La oss glede oss og gi Ham æren.

Lammets bryllup vil bli det store svar på forløsningens verk. Herligheten er korsets svar. På den dag vil bruden bli uopphørlig velsignet, men Lammet vil få makt og ære. Hele æren vil være Hans, og videre vil Herren Jesus på den dag også se frukt og mettes av sin sjels møye. Også vi skal når vi våkner, mettes ved Hans skikkelse.

O, dag med de vidunderlige løfter!
Brudgommen og bruden
ses i evig herlighet.
Og kjærligheten er tilfreds.

4270 Åkrehamn
Norway

Ruts bok av Hamilton Smith

ISBN 1 85307 184 6

Used by permission

Bøker/hefter av H.L. Heijkoop på engelsk:

The Book of Ruth
Beginning with Christ
The Holy Spirit is a Divine Person
The Glories of Christ seen in the Offerings

Andre bøker på norsk:

NOK

Kristus fremstilt i ofrene av R.F. Kingscote

stivbind 25.-

Helbredelse, Tungetale, Tegn og Under

i Skriftens Lys av H.L. Heijkoop

pocketutgave 10.-

Til Kristus av H.L. Heijkoop

pocketutgave 10.-

Brev til unge kristne av E. Dennett

stivbind 25.-

Ledelse i forfallstider av Hamilton Smith

pocketutgave 10.-

Kristen Litteratur

Bøker på Skandinavisk språk: Svensk, Norsk, Dansk

Tjøsvoll Øst 4270 Åkrehamn Norge

Telefon 5281 6101

Kristen Litteratur, P L 1232, S-517 96 Hultafors, Sverige

Eller Chapter Two, Fountain House, Conduit Mews, London SE18 7AP England

www.chaptertwo.org.uk

Korrespondanse kan sendes på Svensk, Norsk, Dansk, eller Engelsk